Hvorfor dobbeltkonsonantregelen er idiotisk!

Bakgrunn:

Jeg har aldri vært testet for dysleksi, men jeg har alltid hatt lese- og skriveproblemer både i norsk og i andre språk. Dessverre var jeg litt for flink for å få tilrettelagt undervisning på skolen. Jeg leste masse bøker og skrev fantasifulle stiler, lærerne mente jeg var smart og de kunne ikke forstå at jeg hadde problemer med å vite hvor mange n-er det skulle være i 'venn'.

Det manglet ikke på hjelpsomme tips: "vokalen er konsonantens sjef", "bruk dobbeltkonsonant når vokalen spretter", "dobbeltkonsonant er en kort vokal, bare si ordet høyt og så vet du hvordan det skal skrives", osv. Disse tipsene var til ingen hjelp, og 10 år med grunnskole har innprentet et dypt og inderlig hat for det norske skriftspråket i mitt hjerte. I denne artikkelen skal jeg forsøke å forklare hvorfor jeg har problemer med dobbeltkonsonantregelen, og det er mitt håp at dette kan hjelpe leseren forstå hvilke utfordringer det norske språket kan utgjøre for fremmedspråklige, innfødte med lesevansker og stakkars nyfødte som ennå har mye galskap i vente.

Ulogiske systemer skaper forvirring

La meg først komme med en påstand: De som mestrer dobbeltkonsonantregelen gjør det fordi de husker hvordan ordet skal se ut, ikke fordi de tenker seg til det! Dette er viktig å være klar over når du skal hjelpe noen med problemer i rettskrivning. Mange vil forsøke å rettferdiggjøre dobbeltkonsonantregelen med logiske argumenter; "dobbeltkonsonant skal skrives etter en kort vokal...", osv, men slike påstander er nytteløse og misvisende. Når du skal hjelpe noen som sliter med dette er det bare en eneste ting som hjelper: pugg, pugg, pugg... skriv ordet om og om igjen helt til man husker det. Dobbeltkonsonant må læres visuelt, logikk virker mot sin hensikt. De som sliter med å lære dette har problemer med å huske, ikke å tenke. Hvis man benytter et skriveprogram med autokorrektur, så slett feilskrevne ord og skriv dem om igjen. Dette føles kanskje omstendelig, men det er viktig trening!

Men vet litt, det er da vitterlig slik at dobbeltkonsonant skrives etter en kort vokal! Det er da forskjell på tak og takk! Jovisst er det det, men hva med nøkkel og nøkler, hva med bussjåfør eller som og øl? Her ser vi allerede første problem: denne regelen er ikke konsekvent. Når ord sammenslås på norsk vil dobbeltkonsonant av og til "forenkles", eller forkortes, slik at "buss" + "sjåfør" blir "bussjåfør" og ikke "busssjåfør" som ville vært konsekvent. Fordi ord sammenslås over en lav sko på norsk, finner du unntak fra dobbeltkonsonantregelen praktisk talt på hver eneste side i ordboken. Men slike forenklinger skjer også utenom ordsammenslåing som i tilfellet med "nøkler". Ut over dette finnes det en rekke andre unntak, f.eks. brum, nok, til, vil, den osv... I tillegg er det slik at lengden på vokalen kan variere over tid (i gamle dager uttalte man øl med lang ø), og fra dialekt til dialekt (de fleste vokaler er lang i Toten, de fleste kort i Brønnøysund).

Ja uttalen er faktisk avhengig av personlighet og sinnstilstand, så regelen "kort vokal = dobbeltkonsonant" er grovt forenklet og ofte misvisende. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg satt under en eksamen og sa "vennn, veeeen, ven, venn, veeeennn" inni mitt hode for å finne ut av stavingen, jeg burde i stedet ha brukt de timene på å skrive "venn" 10,000 ganger på tavlen, og på den måten heller lært meg hvordan ordet så ut. Forsøk å forestille deg en verden hvor høyreregelen ble håndhevet sånn noenlunde konsekvent, men i hver by og grend var det dusinvis, om ikke hundrevis, av uskiltede veikryss hvor venstreregelen som gjaldt. "Joda, høyreregelen er kjempeviktig, men alle vet jo at den ikke følges i krysset storgata-kongens gate..." Velkommen til dobbeltkonsonant verdenen, det eneste som vil berge deg er å pugge som en gal.

Det store problemet for meg, og jeg antar for dyslektikere generelt, er at dobbeltkonsonantregelen er grunnleggende ulogisk. Det mest åpenbare problemet er at man bruker feil bokstav. Forskjellen på tak og takk er at a-en, ikke k-en er kort. Dette virker kanskje innlysende, men å skrive en k for å indikere en kort a er analfabetisme (uriktig bruk av alfabetet). På barneskolen lærer vi at "a" uttales a og "k" k, men dette er tydeligvis feil? Av og til har norske ord en, bokstavelig talt, dobbeltkonsonant lyd. F.eks. uttales ordet bussjåfør som bus'sjåfør. I slike tilfeller er bruk av dobbeltkonsonant naturlig og riktig. Dessverre er slike dobbletkonsonantlyder inkonsekvente når man også bruker flere konsonanter for å skrive kortere vokaler. Interessant nok hadde jeg en samtale med en dame som jobbet med å lære seg persisk. Jeg kommenterte at persisk har et bokstavelig talt dobbeltkonsonant tegn, og at dette var langt mer logisk en vår såkalte "dobble konsonanter". Det som var interessant, var at hun med 10 års indoktrinering i norsk grunnskole, hadde veldig store problemer med å forstå hva jeg mente. Skolen lærer deg å huske, ikke å tenke.

Logikken til dobbeltkonsonantregelen tilsier at færre bokstaver utgjør en lengre uttale, mens det motsatte virker mest naturlig (hvordan er det naturlig å uttale ooooooookeeeeei?). Det verste problemet derimot er at dobbeltkonsonantregelen virker i motsatt leseretning. Ordet tak uttales og skrives t -> a -> k, ordet takk derimot fungerer slik t -> a <- kk = kort a -> kk = k. Du tenker kanskje "hallo, ingen tenker slik!", tro meg mange dyslektikere analyserer ordet på denne måten. Forstår du hvorfor de har problemer med dobbeltkonsonant?

Dette bringer oss tilbake til min påstand: De som ikke sliter med dobbeltkonsonant husker hvordan ordet ser ut. Selv om du er verdensmester i rettskrivning har du sikkert stoppet opp og lurt på om en eller to konsonanter skal brukes i et ord du ikke er vant til å skrive (skal det være dobbeltkonsonant i "prygelknabe" eller "knebelsbart" f.eks?), men har du noen gang lurt på om et ord skal staves med en "a" eller en "o"? Da er det neppe et norsk ord du skriver! Mange skriver ned et ord hvis de er usikre, for deretter å huske hvordan det staves når de ser ordet på papiret. Dette understreker at man bruker visuell hukommelse, ikke fornuft, når man finner ut av stavingen. Når 6 åringer skriver "gla i dei papa!" er de ikke dumme, de bare mangler erfaring i hvordan man skal misbruke alfabetet.

Et perfekt stavesystem: En Utopi?

Nå har jeg brukt mye tid på å klage over det norske skriftspråket, men hvordan ville jeg så løse dette problemet hvis jeg sto fritt til å reformere språket som jeg selv ville? På norsk sier vi gjerne at vi har "sprett" og "dra" vokaler, eller bare "korte" og "lange" vokaler. På engelsk kalles disse vokal typene "acute accent" og "grave accent" *. I de moderne latinske, kyrilliske og greske (men tydeligvis ikke norske) alfabetene skrives disse lydene med følgende diakritiske tegn: á for høy a og à for lav a. Disse tegnene er enkle og logiske, pilen som peker oppover betyr en høy tone, pilen som peker nedover betyr en lav tone. Med slike tegn ville "Takk" bli skrevet slik: "Ták". I praksis utelater man ofte slike apostrofer i andre språk med mindre man skriver formelt, og dette ville etter min mening også fungert utmerket godt på norsk. Ingen ville misforstå meningen med setningen "Tusen tak for maten!". Riktignok ville mange ord bli skrevet likt, men slik er det allerede, vi klarer oss jo likevel. Ingen misforstår vel "får jeg den?" og tror det betyr "er jeg en sau?"

Når vi først driver med reformering kan det være en ide å skrive jeg, deg, det, de, gi, forunderlig osv slik: jei, dei, de, di, ji, forunderli osv... Disse stavelsene stammer som kjent far Dansk. Men det begynner å bli noen måneder siden Norge skilte lag med Danmark, det er kanskje på tide å gå videre, unsjyl jei mener "gå vidre". Ord-sammen-slåinger bør holdes på et absolutt minimum, bussjåfør bør f.eks være bus-sjåfør. Det burde være langvarig fengsels-straff for å skrive "ordsammenslåingsureglementer er høyesterettsjustitiariusbefippende", etter min mening. Jerv, geit og gjøk bør definitivt skrives: jerv, jeit og jøk osv... Kort og godt bør stavingen harmonere med uttalelsen. Riktignok finnes det mange dialekter i Norge, men stavemåten burde i alle fall ligne en av dem!

På dette tidspunktet tenker du kanskje "Er du dum?!? Hvem har lært deg å skrive menneske? Dette er jo helt feil!". Etter min mening er det å stave et ord slik det uttales ikke et tegn på lav intelligens, det er heller motsatt. Å holde på ulogiske tradisjoner vil i høg grad holde samfunnet tilbake, også når det gjelder noe så tilsynelatende trivielt som staving. For å illustrere dette kan vi ta en liten tur til oldtidens hellas, stedet hvor alfabetet ble oppfunnet. Du befinner deg på det travle torget i Aten og ser med forundring og nysgjerrighet på kjøpmenn, slaver og filosofer som springer hit og dit. Plutselig kommer en gammel herre med navn Platon og gir det et stykke pergament. "Jeg driver å jobber med et ordspråk... kunne jeg fått din mening om denne uttalelsen?" Du titter ned på skriftrullen og ser til din forferdelse:

JEGHARSTORGLEDEAVÅSNAKKEMEDDEGAMLEDEHART
ILBAKELAGTDENVEIENVIALLESKALGÅOGVETHVORD
ENERUJEVNOGVANSKELIGOGHVORDENERJEVNOGLETT*
		

"Hvorfor i himmelens navn bruker du ikke mellomrom og punktum?!?" utbryter du. Platon ser forundret ut og spør hva du mener. Du tar frem en penn og forsøker å vise filosofen fordelene ved å skille ordene fra hverandre med et mellomrom, og setningene med et punktum. Platon blir mer og mer forvirret, og utbryter til slutt: "Er du dum?!? Hvem har lært deg å skrive menneske? Dette er jo helt feil! Slik skal det gjøres...", han røsker pennen ut av hånden din og skriver setningen på nytt uten mellomrom og punktum... Gammel vane vil som regel overstyre fremskritt!

Realistiske løsninger er kjedelige, men de fungerer

De ovenstående reform forslagene er selvfølgelig ren ønsketenkning, i praksis må nok de som sliter med rettskrivning lære seg å bruke et inkonsekvent og ulogisk skriftspråk. Men læreren vil hjelpe eleven langt på vei hvis han innrømmer at mye av problemene ligger i skriftspråket og ikke hos eleven. Dessverre er det ingen magisk løsning på problemet med rettskrivning, man må rett og slett bare pugge. Det kan være til hjelp å få tak i rettskrivningøvelser (det finnes mage slike både på papir og i interaktiv form), men disse blir fort grusomt kjedelige.

En mer kreativ måte å pugge rettskrivning er å skrive stiler eller artikler i et rettskrivningprogram, f.eks. LibreOffice *. Når du har skrevet en feil, så sjekk riktig stavemåte, slett ordet og skriv det inn på nytt. Det er viktig at man skriver inn den rette stavemåten for hånd, da vil man trene hjernen sin til å huske hvordan ordet skal skrives (hvis du bare lar Office gjøre rettskrivingen for deg, trener du Office, ikke deg selv...). Hvis du er veldig disiplinert kan du ta frem penn og papir hver gang du blir oppmerksom på en stavefeil, og skriv rett stavemåte om og om igjen inntil du har fylt siden. Hvis du trener flittig vil rettskrivningsproblemene avta litt etter litt, selv om de nok aldri blir helt borte. Fremfor alt, ikke forsøk å forstå rettskrivning logisk! Det handler om å holde i hevd eldgamle sedvaner, det har ingenting med fornuft å gjøre.

Mvh, en furstert hoby dsylketiker

NB: Når det er sagt, kan det å fikse på et ulogisk skriftspråk gjerne skape flere problemer enn det løser. Her er en Engelsk anekdote som illustrerer dette poenget, og samtidig gir meg selv en aldri så liten spark i baken:

For example in Year 1 that useless letter 'c' would be dropped to be replaced either by 'k' or 's', and likewise 'x' would no longer be part of the alphabet. The only kase in which 'c' would be retained would be the 'ch' formation, which will be dealt with later. Year 2 might reform 'w' spelling, so that 'which' and 'one' would take the same konsonant, wile Year 3 might well abolish 'y' replasing it with 'i' and Iear 4 might fiks the 'g-j' anomali wonse and for all.

Jenerally, then, the improvement would kontinue iear bei iear with Iear 5 doing awai with useless double konsonants, and Iears 6-12 or so modifaiing vowlz and the rimeining voist and unvoist konsonants. Bai Iear 15 or sou, it wud fainali bi posibl tu meik ius ov thi ridandant letez 'c', 'y' and 'x' - bai now jast a memori in the maindz ov ould doderez - tu riplais 'ch', 'sh', and 'th' rispektivli.

Fainali, xen, aafte sam 20 iers ov orxogrefkl riform, wi wud hev a lojikl, kohirnt speling in ius xrewawt xe Ingliy-spiking werld!