NAV Notater

Hvis det kan være til noen hjelp, vil jeg gjerne dele noen notater jeg gjorde meg under et møte med min saksbehandler på NAV. Under dette møte kom hun med noen bemerkelsesverdige ærlige innrømmelser, som jeg tror mange klienter vil ha nytte av å høre. (PS: Dette er ikke et verk av fiksjon. Alle likheter med uvirkelige hendelser, steder eller personer, levende eller døde, f.eks likhetspunkter med Prosessen av F. Kafka, er helt tilfeldig)

Da fortalte saksbehandleren gjerne at hun hadde skaffet arbeid i mange lignende saker helt eller delvis, saker som, selv om de i virkeligheten kanskje ikke hadde vært så vanskelig som denne, iallfall ytre sett hadde vært enda mer håpløse. En liste over disse sakene hadde hun her i skrivebordet - mens hun sa det banket hun på en eller annen skuff -, dokumentene kunne hun dessverre ikke vise frem, det tillot ikke hennes taushetsplikt som sosionom. Men selvsagt kom nå den store erfaringen hun hadde tilegnet seg gjennom alle disse sakene D. til gode. Hun hadde selvfølgelig begynt å arbeide med det samme og den første søknaden var allerede nesten ferdig utfylt. Det var meget viktig, fordi det førsteinntrykket saksbehandleren gjorde, ofte bestemte hele sakens forløp. Dessverre, det måtte hun riktignok gjøre D. oppmerksom på, hendte det ofte at de første søknadene slett ikke ble lest. Man la dem ganske enkelt til saksdokumentene og henviste til at diagnosen og arbeidspraksisen av klienten i første omgang var viktigere enn alt som ble skrevet. Blir den som kommer med bønnskriftet meget påtrengende, tilføyes det gjerne at man før avgjørelsen, inntil alt materialet er samlet, selvsagt nøye vil kontrollere alle saksdokumentene i sammenheng, altså også denne første søknaden. Men dessverre er som regel heller ikke dette riktig, den første søknaden blir vanligvis forlagt eller går fullstendig tapt og selv om det blir bevart helt til siste slutt, blir det - noe saksbehandleren ganske visst bare hadde hørt som et rykte - neppe lest. Alt dette var beklagelig, men tross alt ikke helt uberettiget, D. måtte jo ikke glemme at saken ikke er offentlig, den kan, hvis NAV finner det nødvendig, bli offentlig, men loven foreskriver ikke offentlighet. Følgelig er også dokumentene til NAV, fremfor alt selve vedtektene utilgjengelig for klienten og hans saksbehandler, men vet derfor i alminnelighet ikke eller iallfall ikke nøyaktig hva den første søknaden skal rettes mot, egentlig er det derfor bare en ren tilfeldighet hvis det inneholder noe som har betydning for saken...

For det ligger fullstendig fjernt fra saksbehandlerne - å ville innføre eller gjennomføre noen som helst forbedringer ved NAV, mens - og dette er betegnende - nesten alle klientene, selv ganske enfoldige mennesker, straks ved den første befatning med systemet begynner å tenke på forbedringsforslag og derved kaster bort tid og krefter, som kunne vært brukt meget bedre på en annen måte, for eksempel ved å arbeide. Det eneste riktige er å avfinne seg med forholdene slik de engang er. Selv om det hadde vært mulig å forbedre visse prosesser - det er imidlertid en vanvittig overtro - hadde man i beste fall oppnådd noe for fremtidige brukere, men i umåtelig grad skadet seg selv ved at man på den måten hadde vekket den alltid hevntørste byråkrats spesielle oppmerksomhet. Bare ikke vekk oppmerksomhet! Forhold deg rolig, selv om det faller aldri så tungt! Forsøke å innse at denne store organisasjon til en viss grad evig holder seg i likevekt og at man visselig, selv om man på sin plass endrer et eller annet på egen hånd, trekker grunnen vekk under seg selv og kan styrte i avgrunnen, mens den store organismen lett skaffer seg erstatning for denne lille forstyrrelsen fra en annen kant - alt er jo forbundet med hverandre - og forbli uforandret, hvis den da ikke for eksempel, og det er endog sannsynlig, blir enda mer lukket, mer oppmerksom, mer ondsinnet og strengere. Dette arbeidet skal man overlate til saksbehandleren istedenfor å legge hindringer i veien for det. Kritikk nytter jo ikke stort, særlig ikke når man ikke er istand til å gjøre årsakene til kritikken begripelig i sin fulle bredde, men det måtte tross alt nevnes hvor meget D. hadde skadet sin egen sak ved sitt klagebrev til rådgivende lege. Denne innflytelsesrike mannen kunne man herefter så å si stryke av listen over dem som kunne utrette noe for D. Selv en ganske flyktig omtale av saken overhører han med tydelig hensikt. På mange måter er jo sosionomer som barn. Ofte kan de på grunn av de mest harmløse ting - noe man ganske visst dessverre ikke kan si om D.'s brev - bli i den grad såret at de slutter å snakke selv med gode venner, de snur seg bort fra dem når de møter dem og motarbeider dem på alle måter. Men så en dag, overraskende nok og uten noen særlig grunn kan en liten spøk, som man bare tillater seg fordi alt allikevel ser håpløst ut, få dem til å le, og de er forsonet. Det var på samme tid både lett og vanskelig å forholde seg til dem, det finnes knapt regler. Man kunne ofte undres over at et eneste gjennomsnittsliv var tilstrekkelig til å fatte så meget at man kunne arbeide på dette felt med noen utsikt til å lykkes. Det kommer ganske visst tunge stunder, slik alle jo har, hvor man tror å ikke ha oppnådd det minste, hvor det ser ut som bare de saker som helt fra begynnelsen av var forutbestemt for en god utgang også fikk en lykkelig slutt, slik det ville ha skjedd også uten bistand, mens alle de andre gikk tapt på tross alle de små tiltakene som ble truffet, som man hadde så stor glede av. Da er man ganske visst ikke lenger sikker på noe og man ville på direkte spørsmål ikke engang våge å benekte at man nettopp med sin bistand har bragt saker som ifølge sitt vesen var i god gjenge, på avveie. Også det er jo en slags selvtillit, men den er da det eneste man har igjen. Slike anfall - det er naturligvis anfall og intet annet - er saksbehandlere spesielt utsatt for når en sak de har ført tilstrekkelig langt og med et tilfredsstillende tiltak, plutselig blir tatt ut av hendene på dem. Det er antagelig det verste som kan hende en saksbehandler. Ikke slik å forstå at klienten tok saken fra henne, det hender vel aldri, en klient som engang har fått en saksbehandler, må bli hos henne uansett hva som skjer. Hvordan skulle han i det hele tatt, når han nå først har sendt inn en søknad, kunne klare seg på egen hånd. Noe slikt skjer altså ikke, derimot skjer det ofte at saken tar en retning som ikke lenger tillater saksbehandleren å følge med. Saken og klienten og alt blir unndratt saksbehandleren, da kan heller ikke de beste forbindelser til sosionomene lenger være til noen hjelp, for heller ikke de vet noen ting. Saken er kort og godt kommet inn i et stadium, hvor det ikke lenger er tillatt å yde bistand, hvor den blir bearbeidet av lukkede avdelinger, hvor ikke engang klienten er tilgjengelig for saksbehandleren mer. Da kommer man en dag hjem og finner på sitt skrivebord alle de mange dokumentene som man med stor flid og de beste forhåpninger har utarbeidet i denne saken, de er lagt til side, da de ikke kan overføres til den nye kontoret, de er verdiløse papirlapper. Derfor behøver ikke saken være tapt, slett ikke, man har iallfall ingen avgjørende grunn for en slik antagelse, men vet bare ikke noe mer om saken og vil heller ikke få vite noe mer om den. Nå er jo slike tilfelle heldigvis unntagelser og selv om D.'s skulle være et slikt tilfelle, er den i hvert fall foreløbig ennå fjernt fra et slikt stadium. Her var det altså fremdeles rikelig anledning til å treffe tiltak og at det ville bli gjort, kunne D. være sikker på. Søknaden var som nevnt ennå ikke sendt, men det hadde heller ingen hast, de innledende samtaler med kompetente sosionomer i korridorene var langt viktigere og de hadde allerede funnet sted. Med skiftende resultat, det måtte åpent innrømmes. Foreløbig var det best å ikke røpe enkeltheter, som bare kunne ha en ugunstig innvirkning på D. og enten gjøre ham altfor forhåpningsfull eller altfor engstelig, bare så meget skulle sies at enkelte hadde uttalt seg svært gunstig og også vist seg meget velvillige, mens andre hadde uttalt seg mindre gunstig dog uten fullstendig å avslå enhver bistand. Resultatet var altså i det store og hele meget gledelig, man måtte bare ikke trekke bestemte slutninger av dette, da alle behandlingssaker begynner på samme måte, det er derfor ingen tvil om at det først er den videre utvikling som viser verdien av disse innledende samtalene. Ennå er i hvert fall intet tapt og hvis det ennå skulle lykkes å vinne rådgivende lege tross alt - det var allerede tatt visse skritt i denne retning -, så var såret rent, som kirurgene sier, og man kunne trøstig vente på det som måtte komme.

Saksbehandleren trakk kontorstolen nærmere bort til D. og fortsatte med dempet stemme: «Jeg glemte i sted å spørre Dem hva slags form for avklaring De ønsker. Det finnes tre muligheter, nemlig den virkelige avklaring, den tilsynelatende avklaring og den vedvarende saksbehandling. Den virkelige avklaringen er naturligvis den beste, jeg har bare ikke den minste innflytelse på en slik form for løsning. Det finnes efter min mening i det hele tatt ikke noen enkeltperson som kan ha innflytelse på den virkelige avklaring. Her er det antagelig bare klientens reelle sykdom som er avgjørende. Siden De er syk, ville det jo kanskje virkelig være mulig for Dem å stole helt på Deres sykdom. Men da trenger De hverken min eller andres hjelp.»

Til å begynne med ble D. forbløffet over denne velordnede fremstillingen, men så sa han like dempet som saksbehandleren: «Jeg tror De motsier Dem selv.» «Hvordan det?» spurte saksbehandleren tålmodig og lente seg smilende tilbake i kontorstolen. Dette smilet fikk D. til å føle at han nå var i ferd med å oppdage selvmotsigelser ikke hos saksbehandleren med i selve saksbehandlingen. Allikevel vek han ikke tilbake, men sa: «De kom i sted med en bemerkning om at NAV var uimottagelig for bevisførsler, senere begrenset De dette til den offentlige rett og nå sier De til og med at den syke ikke trenger hjelp hos NAV. Her er det en selvmotsigelse. Dessuten sa De i sted at man personlig kan påvirke saksbehandlerne, men nå benekter De at den virkelige avklaringen, som De kaller det, noensinne kan oppnås gjennom personlig påvirkning. Her er den andre selvmotsigelsen.» «Disse selvmotsigelsene er det lett å oppklare,» sa saksbehandleren. «Her er det snakk om to forskjellige ting, om det som står i loven og det jeg personlig har opplevd, det må De ikke forveksle. I loven, jeg har riktignok ikke lest den, står det naturligvis på den ene side at den syke skal få stønad, men på den annen side står det ikke i loven at saksbehandlerne kan påvirkes. Nå har imidlertid jeg opplevd nettopp det motsatte av dette. Jeg vet ikke om noen virkelig avklaring, men sagtens om mange påvirkninger. Det er selvsagt mulig at det ikke forelå sykdom i noen av alle de tilfellene jeg kjenner til. Men er ikke det usannsynlig? I så mange tilfeller ingen syke? Allerede som gymnasiast hørte jeg nøye på min fastlege da han satt i sitt legekontor og fortalte om sine pasienter, også sosionomene kom inn til ham og fortalte fra historier fra NAV-kontoret, i våre kretser snakker man overhode ikke om noe annet, og ikke før fikk jeg anledning til å gå til NAV selv, så benyttet jeg hver eneste mulighet, jeg har hørt på utallige saker i viktige stadier og fulgt dem så langt de var synlige, og - det må jeg innrømme - ikke opplevd en eneste avklaring.» «Ikke en eneste avklaring altså, også sett fra denne siden. En eneste bøddel kunne erstatte hele NAV systemet.» «De må ikke generalisere,» svarte saksbehandleren skuffet, «jeg snakket jo bare om mine egne erfaringer.» «Det er da også tilstrekkelig,» sa D., «eller har De hørt om avklaringer fra tidligere tider?» «Slike avklaringer,» svarte saksbehandleren, «skal visstnok ha forekommet, men det er bare så vanskelig å fastslå det med sikkerhet. De siste avgjørelsene NAV tar blir ikke offentliggjort, de er ikke engang tilgjengelige for saksbehandlerne, derfor er de gamle sakene bare bevart som legender. Det sies riktignok at et flertall av disse sakene førte til virkelige avklaringer, man kan tro det, men bevises kan det jo ikke. Men man må allikevel ikke se helt bort fra dem, de inneholder nok en viss sannhet, dessuten er de meget vakre, jeg har selv tegnet en del sketsjer hvor innholdet nettopp er slike legender.» «Rene legender kan ikke endre min mening.» sa D., «man kan vel heller ikke henvise til slike legender i søknaden?» Saksbehandleren lo. «Nei, det kan man ikke,» sa hun. «Da snakker vi ikke mer om dem,» sa D., foreløpig ville han godta alle saksbehandlerens meninger, selv om de virket usannsynlige og stred imot alt hva hun tidligere hadde sagt. Nå hadde han ikke tid til å overprøve eller ganske enkelt motbevise sannheten i alt det saksbehandleren hadde sagt, han hadde allerede oppnådd det aller meste hvis han, på en eller annen måte, selv om det ikke var på en avgjørende måte, fikk saksbehandleren til å hjelpe seg. Derfor sa han: «La oss med andre ord se bort fra den virkelige avklaringen, men De nevnte jo også to andre muligheter.» «Den tilsynelatende avklaring og den vedvarende saksbehandling, eller TA og VS som vi kaller dem. Det er bare dét det kan være snakk om,» sa saksbehandleren. «Men vil De ikke ta av Dem vinterjakken før vi snakker om det. De har det vel varmt.» «Ja,» sa D., som hittil ikke hadde tenkt på annet enn saksbehandlerens forklaringer, men som i dette øyeblikk, da han ble minnet om varmen, følte svetten renne nedover pannen. «Det er nesten uutholdelig.» Saksbehandleren nikket, som om hun meget godt forstod D.'s ubehag. «Kunne man ikke senke temperaturen, eller iallefall åpne vinduet?» spurte D. «Nei,» sa saksbehandleren. «temperaturen her i fløyen er regulert av en datasentral i Vesterålen, og vinduet er bare en fast innsatt glassrute, den lar seg ikke åpne.» Nå forstod D. at han hele tiden hadde håpet på at saksbehandleren eller han selv plutselig ville gå bort til vinduet og rive det opp. Han var parat til å puste inn selv sluddet der ute med åpen munn. Følelsen av å være fullstendig avsperret fra all lufttilførsel gjorde ham svimmel. Han slo med hånden lett i kontorpulten foran seg og sa med svak stemme: «Det er jo ubehagelig og usunt.» «Åh nei,» sa saksbehandleren og forsvarte vinduet sitt. «Det at det ikke kan åpnes, gjør at det - selv om det bare er en enkel rute - holder bedre på varmen her inne enn et dobbeltvindu ville ha gjort. Men hvis jeg ville lufte, hvilket ikke er så nødvendig fordi luften trenger inn overalt gjennom sprekkene i betongen, så kan jeg åpne døren ut til korridoren, der resirkuleres luften stadig av klimaanlegget vårt. Kanskje de har lyst på en kopp te?» sa saksbehandleren trøstende og tok opp en halvfull eske med Lipton Breakfast Tea og en beholder med suketter.

Etter at D. hadde drukket teen sin fra et pappbeger følte han seg litt bedre. «Hva var det De kalte de to andre mulighetene?» Han hadde allerede glemt uttrykkene. «Den tilsynelatende avklaringen og den vedvarende saksbehandlingen,» sa saksbehandleren. «Det er opp til Dem hva De velger. Begge deler kan oppnås med min hjelp, selvsagt ikke uten visse anstrengelser, forskjellen i så måte er at den tilsynelatende avklaringen krever en mindre, men vedvarende anstrengelse. Vi tar først den tilsynelatende avklaringen. Hvis De skulle ønske den, skriver jeg på en søknad en legeattest på at De er syk. Teksten til en slik legeattest har jeg fått overlevert av Deres fastlege, og den er helt uangripelig. Med denne legeattesten tar jeg så en runde blant de saksbehandlerne jeg kjenner. Jeg begynner altså for eksempel med de sosionomene som holder til rett over gangen her, og fremlegger legeattesten for dem når de kommer hit i matpausen for å spille bridge. Jeg fremlegger legeattesten, forklarer ham at De er syk og går god for Deres sykdom. Det er imidlertid ikke bare en utvendig, men virkelig skriftlig garanti.» Saksbehandleren så nærmest bebreidende på D. fordi hun ville pålegge ham byrden av en slik garanti. «Det er jo meget vennlig av Dem,» sa D. «Og sosionomene ville tro Dem og allikevel ikke gi meg en virkelig avklaring?» «Som jeg allerede har fortalt Dem,» svarte saksbehandleren. «For øvrig er det slett ikke sikkert at alle vil tro meg, flere saksbehandlere kan f.eks forlange å få se Dem. I så fall må De og deres fastlege bli med i et møte en dag. I et slikt tilfelle er saken riktignok halvveis vunnet, særlig fordi jeg på forhånd selvsagt vil gi Dem nøyaktig beskjed om hvordan De skal oppføre Dem hos sosionomene det er snakk om. Verre er det hos de saksbehandlerne som - det vil også forekomme - på forhånd avviser meg. Disse må vi, selv om det ikke kommer til å mangle på adskillige forsøk fra min side, gi avkall på, men det kan vi også tillate oss, for en enkelt sosionom eller to kan ikke være utslagsgivende. Når jeg så har et tilstrekkelig antall underskrifter fra sosionomene på denne legeattesten, går jeg med legeattesten til gruppelederen her på kontoret. Muligens har jeg også hennes underskrift, da utvikler alt seg enda litt raskere enn ellers. Men normalt finnes det da i det hele tatt ingen hindringer lenger, da er tiden kommet til at den syke kan ha den aller største tillit. Det er merkelig men sant, i denne tiden er folk mer tillitsfulle enn efter avklaringen. Nå trengs det ingen spesielle anstrengelser lenger. Gruppelederen har i saksdokumentene garanti fra et antall sosionomer, kan uten bekymringer gi Dem stønad og vil, riktignok efter visse formaliteter, utvilsomt også gjøre det, om ikke annet så for min og andre bekjentes skyld. De går imidlertid ut av NAV kontoret og er en fri mann.» «Da er saken altså avklart,» sa D. nølende. «Ja,» sa saksbehandleren, «men bare tilsynelatende avklart eller rettere sagt midlertidig avklart. De laveste instansene i NAV, som er de jeg omgås, har nemlig ikke rett til å avsi en endelig avklaring, en slik rett har bare den høyeste instansen, som er helt utilgjengelig både for Dem, for meg og for oss alle. Hvordan det ser ut der vet vi ikke, og vi ønsker i parentes bemerket heller ikke å vite det. Det høye rett til å avklare noens sak har altså ikke våre saksbehandlere, men de har nok rett til å treffe midlertidige tiltak. Det vil si at hvis saken Deres blir avklart på denne måten, har De i øyeblikket stønad, men usikkerheten svever fortsatt over hodet på Dem og De kan, så snart den høyere befaling kommer, straks miste den igjen. Siden jeg har så gode forbindelser med saksbehandlerne kan jeg også fortelle Dem hvordan forskjellen mellom den virkelige og den tilsynelatende avklaring rent praktisk ser ut i de forskriftene som direktoratet har å forholde seg til. Ved en virkelig avklaring blir de overflyttet til uføre pensjon, og da skal alle dokumenter i saken makuleres fullstendig, de forsvinner helt og holdent ut av NAV, ikke bare tiltaket men også hele saken og til og med avklaringen blir tilintetgjort, alt blir tilintetgjort. Annerledes ved den tilsynelatende avklaring. Med dokumentene har det ikke foregått noen annen forandring enn at de er utvidet med legeattesten på din sykdom, og tiltaket og begrunnelsen for tiltaket. For øvrig forblir saksdokumentene has NAV, de blir, som det uavbrutte samkvem i kontorene krever det, sendt videre til de høyere instanser, kommer tilbake til de lavere og pendler således opp og ned med større eller mindre svingninger, kortere eller lengre pauser. Disse veiene er uberegnelige. Sett utenfra kan man av og til få inntrykk av at alt for lengst er glemt, av at dokumentene er gått tapt og avklaringen er fullstendig. En innviet tror ikke på det. Ingen dokumenter går tapt, det finnes ingen glemsel ved NAV. Én dag - uten at noen venter det - tar en eller annen saksbehandler dokumentene mer oppmerksomt i sin hånd, forstår at saken i dette tilfellet fremdeles er rettskraftig og sørger straks for å få vedkommende over på sosialen. Her har jeg regnet med at det går lang tid mellom den tilsynelatende avklaringen og den nye vendingen i saken, det er mulig og jeg vet også om slike tilfeller, men det kan like gjerne tenkes at den som er nettopp har fått attføring kommer rett hjem fra NAV-kontoret og der finner et par avslag, som bare har sittet i postkassen og ventet på å kullkaste hans økonomi igjen. Da er det selvsagt slutt på det frie liv.» «Og saken begynner forfra igjen?» spurte D.'s sammensunkne skikkelse som fikk saksbehandleren til å komme med den siste bemerkningen. «Men er det ikke,» spurte D., som om han ville komme saksbehandleren i forkjøpet, «er det ikke vanskeligere å få utvirket den andre avklaringen enn den første?» «Om dette,» sa saksbehandleren, «kan man ikke si noe bestemt. De tror vel avslag nummer to kan påvirke saksbehandlerne i ugunstig retning for den syke? Det er ikke tilfelle. Saksbehandlerne har jo allerede da de traff tiltaket forutsett dette avslaget. En slik omstendighet har altså neppe noen betydning. Men av talløse andre grunner kan selvsagt både saksbehandlernes sinnsstemning og deres faglige bedømmelse av saken ha endret seg og bestrebelsene på å få til en ny avklaring må derfor tilpasses ved den første avklaringen.» «Men denne andre avklaringen er altså heller ikke endelig,» sa D. og snudde avvisende på hodet. «Selfølgelig ikke,» sa saksbehandleren, «efter den andre avklaringen følger det tredje avslaget, efter den tredje avklaringen det fjerde avslaget og så videre. Det er jo det som ligger i begrepet tilsynelatende avklaring.» D. tidde. «De synes åpenbart ikke den tilsynelatende avklaringen er særlig fordelaktig,» sa saksbehandleren, «kanskje den vedvarende saksbehandlingen passer Dem bedre. Skal jeg forklare Dem den vedvarende saksbehandlingens vesen?» D. nikket. Saksbehandleren hadde lent seg bredt tilbake i kontorstolen, smuler fra kjeksene hun hadde fortært lå strødd ut over skjorten, hun hadde den ene hånden hvilende på et ark hvor hun sketsjet diverse kruseduller. «Den vedvarende saksbehandlingen,» sa saksbehandleren og så et øyeblikk på dataskjermen, som om hun lette efter en treffende forklaring der, «VS består i at saken vedvarende blir holdt på det laveste kontornivå. For å oppnå dette er det nødvendig at den syke og hans saksbehandler, men særlig saksbehandleren opprettholder et uavbrutt personlig forhold til de andre sosionomene. Jeg gjentar at dette ikke krever et slikt oppbud av krefter som når man vil oppnå tilsynelatende avklaring, men på den annen side er det påkrevet med langt større årvåkenhet. Man må ikke et øyeblikk miste saken av syne, man må med jevne mellomrom og dessuten ved spesielle anledninger gå til den sosionomen det gjelder og på enhver måte forsøke å holde henne vennlig stemt; kjenner man ikke sosionomen personlig, må man påvirke henne gjennom de saksbehandlerne man kjenner, uten at man derfor kan tillate seg å slutte med de direkte samtalene. Hvis man i denne forbindelse ikke forsømmer noe, kan man med tilstrekkelig sikkerhet anta at saken ikke kommer ut over sitt første stadium. Saken opphører ganske visst ikke, men den syke er nesten like godt sikret mot et avslag, som om han var uføre trygdet. Sammenlignet med den tilsynelatende avklaring har den vedvarende saksbehandlingen den fordel at den sykes fremtid er mindre usikker, han slipper den skrekk som er forbundet med plutselige avslag og behøver ikke frykte, for eksempel på et tidspunkt da hans omstendigheter for øvrig er minst gunstig, de anstrengelser og den opphisselse som er forbundet med å miste inntekten fra en tilsynelatende avklaring. Riktignok har den vedvarende saksbehandlingen også visse ulemper for den syke som man ikke må undervurdere. Jeg tenker ikke her på at den syke aldri er fri, det er han jo i egentlig forstand heller ikke ved en tilsynelatende avklaring. Det er en annen ulempe. Saken kan ikke stå stille uten at det foreligger iallfall tilsynelatende grunner for det. Utad må det derfor skje noe i saken. Følgelig må det fra tid til annen sendes forskjellige søknader, den syke må komme i møter, legeundersøkelser må settes i verk o.s.v. Prosessen må med andre ord ustanselig gå sin gang i den lille kretsen som den kunstig er blitt begrenset til. Det medfører selvsagt visse ubehageligheter for den syke, men De må på den annen side ikke tro at det er så ille. Alt sammen er jo bare utvendig, møtene er for eksempel ganske korte, hvis man en dag ikke har tid eller lyst til å gå i et møte, har man lov til å unnskylde seg skriftlig, hos visse saksbehandlere kan man i fellesskap til og med lage arrangementer for lengre tid fremover, det dreier seg jo egentlig bare om at man, fordi man er syk, fra tid til annen melder seg hos sin saksbehandler.» Allerede mens saksbehandleren sa de siste ordene hadde D. lagt vinterjakken over armen og reist seg. «De vil gå alt?» sa saksbehandleren som også hadde reist seg. «Det er sikkert luften som jager Dem ut herfra. For meg er det svært pinlig. Jeg hadde adskillig mer å si Dem. Jeg måtte fatte meg i korthet. Men jeg håper det jeg sa var forståelig.» «Åja,» sa D., han hadde fått hodepine av den anstrengelsen det hadde vært å tvinge seg til å høre efter. På tross av denne bekreftelsen sammenfattet saksbehandleren det hele enda en gang, som om hun ville gi D. noe trøsterikt med seg på hjemveien: «Begge metoder har det til felles at de forhindrer et avslag for den syke.» «Men de forhindrer også en virkelig avklaring,» sa D. stille, som om han skammet seg over å ha forstått det. «De har oppfattet kjernen i saken,» sa saksbehandleren fort. D. la hånden på vinterjakken, men kunne ikke engang bestemme seg for å ta den på seg. Aller helst ville han ha tullet sammen det hele og løpt ut i frisk luft.

Naturligvis er dette ment som en spøk. Det jeg har gjort her er ganske enkelt å kopiere noen passasjer fra kapitel 7 ``Advokat Fabrikant Maler'' i ``Prosessen'' av Franz Kafka, og byttet ut noen ord (f.eks ``Dommer'' -> ``Saksbehandler''). Resultatet er etter min mening ganske tragikomisk. Men jeg vil gjerne understreke at de menneskene jeg har møtt i NAV, har alle sammen vært vennlige og hjelpsomme. Og jeg er svært takknemlig for den generøse økonomiske støtten som NAV har gitt meg igjennom mange år. Det at Norge i utgangspunktet har et system som fanger opp alle uføre og arbeidsledige og gir dem hjelp, er temmelig enestående.

Likevel er det nok ikke helt urettferdig å omtale NAV som et umenneskelig maskineri, som verken klientene eller saksbehandlerne har full oversikt eller kontroll over. Det er lett å irritere seg over mange aspekter med dette systemet, og jeg kunne nevnt mange konkrete skrekkhistorier fra de 13 årene det tok før jeg fikk uføre trygd (17 år hvis man regner fra det tidspunktet jeg ble kronisk syk), men slik klaging fører ikke til noe godt. Kafka setter kanskje ord på den frustrasjonen man kan føle, men det er viktig å huske at et slikt system vil aldri fungere perfekt uansett hvordan det er skrudd sammen. Mennesker er nå engang mennesker. Det som hjalp meg til å takle denne langvarige prosessen med godt mot, var at jeg etterhvert innså at det er nytteløst og destruktivt å forsøke å endre på dette systemet. NAV er hverken kjærlig eller ondskapsfull, det er en maskin som gjør som den vil, uavhengig av alle dine bestrebelser. Så ikke stritt imot, bare la den dampveivalsen kjøre sitt eget løp, det gjør den uansett, og vær takknemlig for den lille stønaden du får; Hvis naboen din gav deg 3000 kroner i måneden fordi han så at du hadde det vanskelig, ville du da klage på dette fordi det var altfor lite? For å sitere en gammel bok: «Vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og vi kan heller ikke ta med oss noe herfra. Derfor, når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det.» Med andre ord: Vær takknemlig, ikke for NAV sin skyld, men for din egen.

Men er det virkelig mulig å overleve på 3000 kroner i måneden?!? Såfremt du kan bo gratis, f.eks ved at NAV dekker husleien din, og såfremt du er singel (å være sosialklient pleier å hjelpe på dette området også), er det absolutt mulig: Selg bilen, kjøp en sykkel. (da har du gratis treningsstudio med på kjøpet!) Hvis du trenger klær så kjøp dem hos Røde Kors, eller et annet gjenbrukssted. Når det gjelder underholdning, så gå en tur til parken eller biblioteket. Er det virkelig nødvendig å skaffe en datamaskin, så overta en eller annen brukt laptop og installer Linux. Drikk vann, ingenting annet. Når det gjelder mat, så kjøp grønnsaker i stor kvanta. F.eks: kok opp en stor gryte med lapskausblanding og noen blokker seifilet, du kan legge til poteter, selleri, gulerot, brokkoli, løk, hvitløk, matfløte, salt og pepper, om du vil. Da har du laget næringsrik middagsmat for ca. 20 kroner per kilo, og med en tilstrekkelig stor gryte og en fryseboks, har du nå mat for den kommende uken. For variasjon kan du bytte fløte og seifilet med pølsebiter. Et annet ypperlig økonomisk alternativ er havergrynsgrøt. (bare legg til rosiner hvis økonomien går riktig godt!) Skriv et budsjett og hold deg til det. Ha med deg vannflaske og matpakke etter behov, ikke kjøp ting med mindre det på forhånd er planlagt. Sett av noen hundrelapper i måneden til sparing - selv med 3000 kroner i inntekt. Selvsagt er det total forbud mot bare å nevne slike ting som kreditt kort eller tobakk. Alt dette kan faktisk i og for seg forbedre din livskvalitet, selv om det naturligvis er alt annet enn behagelig å bli tvunget til slike livsstilsendringer.

Vi snakker om eksistensminimum, men det lar seg gjøre. Og selv om det på mange måter er veldig tøft, sosialt sett enda mer enn økonomisk, så er det mulig å finne meningen med livet likevel og trives i hverdagen. Selv på de mørkeste dagene er det vanligvis mulig å glede seg over et enkelt måltid, en god natts søvn, en god bok, gleden ved å skrive eller tegne noe, solskinn og fuglesang. Gode venner og svar på livets store spørsmål, er av langt større verdi en økonomisk trygghet og sosial status. NAV kan naturligvis ikke hjelpe deg med noe av dette, det bare et behagelig, men innfløkt, alternativ til tigging. Styrken til å takle dette systemet, og livet forøvrig, må hentes andre steder.